Skapa Kontakter!

Hei.
Jeg må bare fortelle en trist historie om meg og min familie. Jeg er født og oppvokst i Sverige. Jeg traff min mann i 1991 og flyttet til Norge samme sommer med min sønn som da var 6 mnd. Men min historie starter langt før det. Vi er en søskenflokk på 5, en gutt og fire jenter. Jeg er nest minst. Min eldste søster og oss andre har ikke samme far. Hun har ikke hatt kontakt med sin far før langt opp i voksenalderen, og han døde for mange år siden. På den tiden når mamma ble gravid med vår eldste søster måtte mamma gi henne fra seg til vår mormor, så hun bodde hos henne i alle årene frem til hun var over 20 år. Vi hadde kontakt hele tiden, men det tok en stund før jeg forstod at hun var vår søster. Mamma slet med oss fire andre i en liten legenhet på to sovrom, stue og kjøkken. Hun jobbet deltid i en matvarebutikk og pappa jobbet som maler/tapetserere. Jeg husker pappa som den sinte (arge), skrikende og bestemte pappaen, som aldrig gav oss barn en kram, aldrig holdt om oss eller sa noen gode ord til oss. En dag da jeg kom hjem fra skolen i 1.e kalsse møtte jeg en koffert innenfor døren - pappa skulle flytte. Ingen sa noe om det var pappa selv som ville flytte eller om det var mamme som kastet ham ut. Jeg ble varken sint eller glad, for jeg forstod ingenting - tenkte bare at nå slipper vi å høre han skrike mere. Etter noen uker ble det bestemt fra sosialen at jeg og min lillesøster måtte bo hos pappa annenhver helg. Det resulterte i at vi ble satt i en taxi og kjørt hjem til pappa - der satt vi forran tv'n og spiste pølser og så på tippekamper sammen med pappa. Etter noen måneder fikk vel pappa dårlig råd og vi måtte ta t-banen hjem til han - jeg på 7 år dro min lillesøster på 4 år gjennom Stockholm by helt alene sent på fredagsettermiddagene og hjem igjen søndagkveldene. Jeg var livredd og husker jeg gråt hver gang vi måtte avgårde. Dette varte i ca 3 år til mamma traff en mann hun ville dele resten av livet sitt med. Det reddet oss fra denne turen annenhver helg. Når jeg var 15 år flyttet vi til hjem til vår stefar og livet mitt tok en helt annen vending. Jeg traff fortsatt min pappa men det var på mine egne prinsipper og valg. Pappa var blitt en annen og jeg trivdes i hans selskap. Han tok meg med til London og vi var en tur til Gøteborg og København på Tivoli. SÅ - traff pappa en dame. Hun fikk pappa til å forandre seg totalt. Fra og elske å gå i jeans, t-shirt og tresko til og komme hjem til oss med rutete bukser, skjorte og pensko - ikke ille må jeg si. Men dette fortsatte videre, hun styret livet hans til de grader at han til slut ikke sa noen ting. Hun svarte på spørsmål vi stillte til han og hun svarte alltid telefon når vi ringte. De giftet seg og flyttet ned til Mallorca. Det ble da litt vanskelig og treffe pappa etter det. I tillegg ble det en uovernsstemmelse mellom dem og min bror. Jeg skal ikke si hva som skjedde da jeg ikke vet alle detaljene, men de prater fortsatt ikke med hverandre enn idag. Jeg/vi fikk besøk en sommer av pappa og hans fru. De var egentlig på besøk til en vennine av henne som bodde i Oslo - da kunne de også ta en en liten tur innom oss. De kom også på besøk til oss når vi skulle gifte oss i 1994, men det kræsjet litt da min bror også var invitert. Min famile og jeg reiste ned til dem en sommer og bodde hos dem i 3 dager - det er siste gang jeg så pappa. Det jeg opplevde de tre dagene var hennes overkjøring av pappa og baksnakking av mine andre søsken. Hennes barn (fra tidligere ektenskap) er og var bedre enn oss. Dette var også første gang jeg holdt pappa i handen og han sa at han saknade meg - uten at hun hørte det. Jeg fikk en følelse av at han ville si noe mere, at han ikke ønsket alt sånn som det var blitt. Dagen etter når vi reist videre kom min andre søster på besøk til dem med sin datter (travel uke for pappa og hans fru). Det min søster forteller meg etterpå i telefon var at pappas fru satt og baksnakket meg og min famile om hva vi hadde gjort og ikke gjort når vi var der. Det som sårer meg mest er at pappa ikke forsvarte meg mot henne og lot henne si så mye styggt om meg og mine søsken. Etter dette har jeg ikke hatt kontakt med han. Bortsett fra at jeg ringte på hans 70 årsdag. Men det teller vel ikke i hennes øyne. Det som skal sies også er at de har vært flinke til å sende gratulasjonskort til mine barn hvert år. Ferdigtrykkte kort på spansk med sign. "Fra morfar Søren og (hennes navn som jeg ikke orker skrive eller si med ord)". Aldrig noen ord mer om hvordan de har det eller hvordan mine barn har det. Ikke en krone!! Mamma døde for litt over et år siden og de sendte blomster til hennes begravelse - de kom bare en dag forsent og det skylder hun på de fikk feil dato fra oss med vilje!! Det som jeg trur selv skjedde var at de hadde min fødselsdag i hodet som er dagen etter mammas begravelse og tok da feil av den grunn. 
Jeg fikk nå her om dagen vite at pappa har fått slag og er ganske syk. Vi vet ikke hvor lenge han kommer til leva. Min lillesøster er den som har hatt mest kontakt med dem. Vi andre er vel ikke bra nok for henne. Jeg lurer veldig på hva som skjer når pappa dør. Hvor er det han skal begraves? Hvem bestemmer det, hun eller oss? Sverige eller Spania? Han er jo fortsatt svensk medborgare. Har vi noe som helst bestemmelserett i hans bisettelse. Når det gjelder arvsretten vet jeg hvertfall at vi fire søaken har rett på våres del uansett hva hun sier. Min bror har fått sin andel for mange år siden etter den krangelen de har/hadde. Vi fikk brev fra pappas advokat om dette. Dette blir spennede å følge med på. Jeg har ikke noen tru på om å få så veldig mye etter han, de har jo hele tiden bedyret at de er så fattige i alle årene som gått. Jeg trur heller at de så kaldte "arvepengene" i så fall blir mottatt med glede.
Jeg er redd dette kommer til å bli en stygg sak.
Nå har jeg lettet litt mitt hjerte om hva jeg har opplevd, hva har har for følelser og tru på. De andre søskene mine har sikkert en annen opplevelse og andre følelser.

Anette 02.06.2011